Når hjertet kontraherer, starter kontraksjonen ved sinusknuten. Sinusknuten ligger i høyre atrium (fig. 9). Herfra spres kontraksjonen i form av elektriske impulser som sprer seg gjennom de åpne celleforbindelser mellom hjertemuskelcellene og langs et eget elektrisk ledningsnett (spesialiserte muskelceller). Disse leder den elektriske impulsen til venstre atrium og ned til atrioventrikulærknuten (AV-knuten) som ligger nederst nederst i skilleveggen mellom de to i atriene. Den elektriske impulsen blir noe bremset. Fra AV-knuten ledes den elektriske impulsen videre inn i His-bunten som trenger inn i muskelveggen til ventriklene (fig. 9). Denne deler seg i to greiner, også kalt purkinjefibrer som forsyner hver sin ventrikkel (fig. 9). Den elektriske impulsen vil altså løpe langs dette ledningsnettet og ut i hele muskelveggen og, ved å depolarisere dette vevet, initierer kontraksjonen i ventriklene. Det forsinka signalet som kommer til AV-knuten gjør at atriene kan fullføre kontraksjonen før ventriklene starter å kontrahere. Dermed fylles ventriklene optimalt før de pumper blodet vider til lunge- og systemkretsløpet.
Et av hjertets mest karakteristiske trekk er at det ikke trenger ytre stimuli for å kontrahere. Vi sier at hjertet er selveksiterende. Det vil si at det generer de elektriske impulsene av seg selv. Til dette har hjertet spesialiserte celler – pacemakerceller. Både sinusknuten, AV-knuten, His-bunten og purkinjefibrene finner vi pacemakerceller i.
Fig.9 Hjertets ledningsnett